Nittiåringen som testet sitt eget supermarked

Jeg satt der, med sandwichen foran meg, og kjente at hjertet mitt banket som om jeg var ung igjen. Lewis hadde ikke bare gitt meg mat. Han hadde gitt meg verdighet. Og jeg visste at dette var øyeblikket jeg hadde ventet på.

«Lewis,» sa jeg stille. «Vet du hvem jeg er?» Han ristet på hodet. «Bare en mann som trengte hjelp.» Jeg smilte. «Jeg er Mr. Hutchins. Jeg bygde dette stedet. Jeg eier hvert skilt, hver hylle, hver kasse.»

Han stivnet. «Du… du er grunnleggeren?» Jeg nikket. «Og jeg kom hit i dag for å se hvem som fortsatt husker hva dette stedet ble bygget på: respekt.»

Lewis bleknet, men øynene hans glødet. «Jeg gjorde bare det jeg håpet noen ville gjort for min far.» Jeg la hånden min på hans. «Og det er derfor du skal arve alt.»

Han trodde jeg spøkte. Men i dagene som fulgte, ble advokater kalt inn. Styret ble informert. Og da jeg sto foran hele personalet, avslørte jeg sannheten: «Jeg kom hit som en fremmed. De fleste av dere så på meg med forakt. Men én mann så på meg med menneskelighet. Lewis. Han skal lede denne kjeden videre.»