Nams hjemkomst og hemmeligheten

Kvinnen så opp, og jeg ble stiv. Hun var ikke en fremmed. Hun var min mors beste venn, tante Lan, som hadde vært ved min side da mamma døde. Jeg husket hennes trøstende ord, hennes varme hender som hadde holdt meg da jeg gråt. Nå sto hun der, ved siden av pappa, med en stor mage som vitnet om et nytt liv.

Jeg bleknet. Tårene rant. «Hvorfor…?» hvisket jeg. «Hvorfor henne?» Jeg snudde meg og løp ut av huset, hjertet mitt hamret som trommer. Jeg følte meg forrådt, som om min mors minne ble slettet.

Pappa kom etter meg. «Nam!» ropte han. «Vent, hør på meg!» Jeg stoppet ved porten, men ryggen min var vendt mot ham. «Hvordan kunne du?» sa jeg. «Hun var mammas venn. Og nå…»

Han pustet tungt. «Nam, jeg vet det er vanskelig. Men livet er ikke alltid som vi ønsker. Jeg var alene i fem år. Lan var der, hun hjalp meg, hun hjalp oss. Og vi fant styrke i hverandre. Jeg trodde aldri jeg skulle gifte meg igjen, men hun ga meg håp.»

Jeg snudde meg sakte. Lan sto i døren, tårene rant nedover kinnene hennes. «Nam,» sa hun stille. «Jeg har aldri ønsket å ta din mors plass. Hun var min beste venn. Jeg elsket henne som en søster. Men jeg kunne ikke la din far gå til grunne. Jeg ble forelsket i ham, og jeg bærer nå et barn som vil være din bror eller søster.»

Jeg sank ned på bakken, hodet i hendene. «Jeg savner mamma,» sa jeg. «Jeg er redd for å miste henne helt.» Lan kom nærmere, knelte ved siden av meg. «Du mister henne aldri,» sa hun. «Hun lever i deg. Og hun ville ha ønsket at du hadde en familie som elsker deg.»

Pappa la hånden på skulderen min. «Nam, jeg vil aldri glemme din mor. Hun var min første og største kjærlighet. Men jeg må også leve videre. Og jeg vil at du skal være en del av dette nye kapitlet.»