Jeg så på dem begge. Smerten var der, men også en merkelig ro. Kanskje mamma virkelig ville ha ønsket dette. Jeg tørket tårene og nikket svakt. «Jeg trenger tid,» sa jeg. «Men jeg vil prøve.»
Den kvelden satt vi sammen rundt bordet. For første gang på fem år var huset fylt med latter, med håp. Jeg så på Lan, på pappa, og på magen hennes som skjulte et nytt liv. Og jeg visste at selv om fortiden aldri kunne endres, kunne fremtiden bygges på kjærlighet.
Lærdom: Selv når sorgen føles uutholdelig, kan nye bånd og ny kjærlighet gi håp og helbredelse.
Slutten.
