Etter seremonien kom hun til meg, fortsatt i kjolen. Hun tok hendene mine og sa: «Mamma, jeg er så lei meg. Jeg var blind. Jeg trodde jeg trengte noe dyrt for å være vakker. Men det jeg trengte var deg.»
Jeg strøk hånden hennes. «Barnet mitt, jeg sydde ikke denne kjolen for å få takk. Jeg sydde den for å minne deg om at kjærlighet alltid er sterkere enn stolthet.»
Lærdom: Det vi lager med kjærlighet kan aldri kalles billig. Det er uvurderlig, fordi det bærer hjertet vårt.
