Kjolen ble senere bevart, ikke i et skap, men i en glassramme i stuen hennes. Hun kalte den «Mors hender». Hver gang hun så på den, husket hun dagen hun nesten mistet sin mor – og dagen hun fant henne igjen.
Og jeg, som trodde jeg hadde mislyktes, lærte at selv når våre barn glemmer oss, kan kjærligheten vi gir dem aldri bli slettet. Den venter, stille, til den dagen de ser den igjen.
PS: Hvis denne historien rørte deg, legg igjen en kommentar med landet du leser fra. Stemmer som velger kjærlighet over stolthet bygger minner som varer for alltid.
Slutten.
