En gammel mann ble forlatt av sine syv barn – men en fremmed kom som forandret alt
Dagene gikk, og Don Justo ble sittende i stolen sin, med brevet fra Miguel klemt i hendene. Han hadde aldri åpnet det. Han fryktet at ordene inni ville bekrefte det han allerede visste: at barna hans hadde forlatt ham for godt.
En ettermiddag, da solen malte himmelen i gull og lilla, kom en fremmed gående opp den støvete veien. Han var ung, med en ryggsekk og et blikk som bar både styrke og mildhet. Landsbyboerne så på ham med nysgjerrighet, men Don Justo løftet ikke blikket før stemmen hans brøt stillheten.
«Don Justo?» spurte den unge mannen. «Jeg har lett etter deg.»
Den gamle mannen så opp, overrasket. «Hvem er du?»
«Mitt navn er Andrés. Jeg kjente din sønn Miguel. Han ba meg om å gi deg dette.» Han tok frem et brev, identisk med det Don Justo hadde holdt i årevis, men dette var åpnet, lest, og brettet med omsorg.
Brevet
«Far, jeg vet jeg har sviktet deg. Jeg vet vi alle har gått våre egne veier. Men tro aldri at vi glemte deg. Jeg sendte Andrés til deg fordi jeg ikke kunne komme selv. Han er som en sønn for meg, og jeg håper han kan være som en sønn for deg. Han vil ta vare på deg, slik vi burde ha gjort.»
Don Justo kjente tårene presse seg frem. Han åpnet endelig det gamle brevet han hadde holdt lukket i årevis. Ordene inni var de samme. Miguel hadde skrevet med anger, med kjærlighet, med håp om tilgivelse.
