Andrés satte seg ved siden av Don Justo. «Jeg lovet Miguel at jeg skulle være her. Jeg har ingen familie igjen. Men jeg kan være din, hvis du vil.»
For første gang på mange år smilte Don Justo. «Jeg ventet på mine syv barn. Jeg trodde jeg ventet forgjeves. Men kanskje Gud sendte meg en åttende.»
Landsbyboerne så forbløffet på. Den gamle mannen som alltid hadde ventet, hadde endelig fått selskap. Ikke av dem han trodde, men av en fremmed som bar med seg kjærlighetens arv.
Et nytt liv
Fra den dagen var Don Justo ikke alene. Andrés ble hos ham, hjalp ham med huset, lyttet til historiene hans, og gikk ved hans side på den støvete veien. Brevet ble lagt på peishylla, ikke som et sår, men som et minne om at kjærlighet kan finne veien tilbake, selv gjennom fremmede hender.
Lærdom: Noen ganger kommer ikke kjærligheten fra dem vi venter på, men fra dem vi aldri forventet. Og det kan være nok til å forandre alt.
PS: Hvis denne historien rørte deg, legg igjen en kommentar med landet du leser fra. Stemmer som velger håp over bitterhet bygger familier som varer.
Slutten.
