Apachesøstrene og bonden

Stormen slo mot veggene som trommer. Calebs ord hang i luften som en giftig tåke. Søstrene så på hverandre, og i stedet for frykt, var det en stille besluttsomhet i blikkene deres. Chasei trådte frem, la buen fra seg og sa: «Vi vil ikke være dine koner. Men vi kan være dine gjester. Vi kan dele vår styrke med deg.»

Caleb ble overrasket. Han hadde ventet raseri eller tårer. I stedet fikk han en rolig stemme som minnet ham om Maria, hans avdøde kone. Han så på de våte skikkelsene, på blikket som ikke vek unna, og kjente en sprekk i muren han hadde bygget rundt hjertet sitt.

Han senket riflen. «Kom inn,» mumlet han. Søstrene trådte inn, la fra seg de våte teppene og satte seg ved ildstedet. Chai tok frem en liten pose med tørkede urter og la dem i gryten som hang over flammene. Lukten fylte rommet, og Caleb kjente en varme som ikke bare kom fra ilden.

Den natten delte de historier. Søstrene fortalte om sin far, høvdingen som hadde lært dem at styrke ikke bare var i våpen, men i å beskytte de svake. Caleb fortalte om Maria, om drømmen som hadde dødd med henne. Og i den delingen ble det født en ny forståelse.