Da stormen stilnet, var hytta ikke lenger bare et sted for sorg. Søstrene ble værende noen dager, hjalp Caleb med å reparere gjerdet, melke geitene og plante mais. De sang gamle sanger ved solnedgang, og Caleb, som hadde glemt lyden av sang, fant seg selv nynne med.
Byens folk, som hadde foraktet apachene, så forbauset da Caleb kom til markedet med søstrene ved sin side. «Dette er mine venner,» sa han. «De reddet meg fra ensomheten.» Folk mumlet, men ingen kunne nekte for at Calebs øyne hadde fått et nytt lys.
Årene som fulgte forvandlet gården. Den ble et fristed, ikke bare for Caleb, men for andre som søkte ly – reisende, enker, barn uten hjem. Søstrene ble kjent som «de som brakte sangen tilbake», og Caleb ble mannen som lærte at vennlighet kunne blomstre selv i det mest ufruktbare hjertet.
En kveld, under en klar stjernehimmel, sa Caleb stille: «Jeg ba dere om å være mine koner. Dere valgte å være mine søstre. Og det reddet meg.» Chasei smilte. «Vi valgte å være mennesker. Og det reddet oss alle.»
Slutten.
Lærdom: Selv i mørkets stund kan en handling av medfølelse åpne døren til et nytt liv.
