Ramóns hjemkomst og sannheten bak døren

Hun stammet, men stemmen hennes var fast: «Ramón, dette er min datter, Isabella.» Ordene slo meg som lyn. Jeg kjente blodet fryse. «Datter?» hvisket jeg. «Men… vi hadde aldri barn.» Clarisse så på meg med et blikk som blandet smerte og styrke. «Hun er min datter. Hun er ikke din.»

Jeg sto der, med Marites ved min side, som så forvirret ut. Den høye mannen bak Clarisse la hånden på skulderen hennes igjen, rolig og beskyttende. «Jeg heter Daniel,» sa han. «Jeg har vært med Clarisse i over tre år. Vi ventet til skilsmissen var over før vi kunne være åpne.»

Alt raste sammen inni meg. Jeg hadde kommet for å vise frem min nye lykke, men i stedet sto jeg foran et liv som hadde gått videre uten meg. Clarisse hadde funnet kjærlighet, trygghet, og hun hadde et barn som så på meg med nysgjerrige øyne, som om jeg var en fremmed.