«Ramón,» sa Clarisse rolig, «jeg ønsker deg alt godt. Men du må forstå – vi er ikke lenger en del av hverandres liv. Jeg har min familie nå.» Hun så på Marites og smilte svakt. «Jeg håper du finner lykke også.»
Jeg kjente tårene presse seg frem, men jeg svelget dem. Jeg hadde trodd jeg kunne såre henne, men i stedet ble jeg konfrontert med min egen stolthet. Marites grep hånden min, og jeg visste at jeg måtte gå. «Farvel,» sa jeg lavt, og snudde meg bort.
På vei tilbake til bilen følte jeg en merkelig blanding av smerte og lettelse. Jeg hadde mistet Clarisse, men hun hadde funnet sitt liv. Og jeg måtte finne mitt. Den dagen lærte jeg at kjærlighet ikke er en konkurranse, og at stolthet aldri kan fylle tomrommet etter ekte nærhet.
Lærdom: Når vi prøver å vise styrke gjennom stolthet, kan livet minne oss om at ekte styrke er å akseptere og gå videre.
Slutten.
