Femlingene og sannheten som stilnet landsbyen

Richard forlot sykehuset den dagen uten et ord til Anna. Han forsvant fra byen, og med ham forsvant også håpet om en familie som kunne stå samlet. Anna ble stående alene med fem små liv, og en landsby som hvisket bak ryggen hennes. «De er ikke hans,» sa de. «Hun skjuler noe.»

Årene gikk. Anna oppdro barna med styrke hun ikke visste hun hadde. Fem små vokste til fem unge voksne, hver med sin egen personlighet, men bundet sammen av båndet som bare søsken kan ha. De ble kjent for sin arbeidsomhet, sin intelligens og sitt samhold. Men bak alt lå alltid skyggen av ryktene. Hver gang de gikk gjennom torget, fulgte blikkene dem. Hver gang de lo sammen, ble det hvisket: «De er ikke Hales barn.»

Tretti år senere, en sommerdag da solen brant over hustakene, kom Richard tilbake. Han var eldre, håret grått, ansiktet merket av tidens spor. Han gikk inn på torget, der landsbyen samlet seg til marked. Fem voksne sto der – hans barn – og Anna, som aldri hadde forlatt stedet. Stillheten som fulgte var like tung som den på sykehuset tre tiår tidligere.

Richard løftet stemmen. «Jeg dro i stillhet. Jeg trodde jeg ble lurt. Jeg trodde dere ikke var mine.» Han så på barna, som sto ranke og sterke. «Men jeg tok feil.»

Han tok frem et brev, gulnet av tid. «Jeg har levd med skammen. Jeg har levd med tvilen. Men jeg fant sannheten. Min egen mor, før hun døde, fortalte meg det jeg nektet å høre: Jeg er ikke helhvitt. Min far var en mann fra Barbados, en sjømann som kom til England og forlot oss. Jeg bar hans blod, men skjulte det. Jeg trodde jeg var ren. Jeg trodde jeg kunne dømme. Men da jeg så dere, så jeg meg selv – og jeg nektet å akseptere det.»