Landsbyen gispet. Anna sto stille, tårene rant. «Du forlot oss,» sa hun. «Du lot oss bære skammen alene.»
Richard nikket. «Jeg gjorde det. Men jeg kommer tilbake for å si sannheten: De er mine barn. De bar min arv, min hud, mitt blod. Jeg var feig. Jeg var blind. Men jeg vil ikke at dere skal bære min skam lenger.»
Femlingene sto frem, og en av dem, Elena, sa rolig: «Vi trengte aldri din bekreftelse. Vi visste hvem vi var. Men nå vet landsbyen det også.»
Stillheten som fulgte var ikke lenger tung av mistanke, men av erkjennelse. Ingen kunne hviske lenger. Ingen kunne benekte sannheten som sto foran dem. Anna, som hadde båret byrden i tretti år, løftet hodet. «Sannheten kom sent,» sa hun. «Men den kom.»
Richard ble stående, en gammel mann som endelig hadde lagt ned våpenet han bar mot seg selv. Landsbyen, som hadde dømt, måtte nå se seg selv i speilet. Og femlingene, som hadde vokst opp under skyggen av tvil, sto nå i lyset av sannhet.
Slutten.
Lærdom: Sannheten kan skjules i tiår, men den finner alltid veien frem. Og når den gjør det, stilner alle hviskene.
