Hun lærte at stillhet kan være et valg, men ikke et fravær. At rammen kan flyttes, at vinkel er en rettighet. Hun sa nei til rom som tok mer enn de gav,
og ja til språk som lot henne puste. Bildet ble ikke mindre; det ble hennes. Et kart, ikke et bur.

Uferdig, ja — som alle mennesker. Men uferdig betyr levende: en pågående setning, en hånd som fortsatt skriver. De ubesvarte spørsmålene står ikke som dommere,
men som dører. Hun går gjennom dem i sitt eget tempo, med blikket vendt mot et speil som endelig speiler tilbake en person, ikke en påstand.