En kveld – den siste før flere av generalene skulle flyttes – sto bordet i spisesalen igjen dekket. Biffene var erstattet av suppe og brød. «Dere ba om brød,» sa offiseren. «I natt får dere det.» Von Thoma sto ved enden av bordet. «Jeg vil si noe,» sa han. «Vi var menn med knyttede never. Dere åpnet dem ikke med styrke. Dere lot dem slappe av.» Han løftet skålen. «Til de som velger å vinne uten å glemme hva det vil si å være menneske.»
Ingen applaus fulgte. Det trengtes ikke. En grammofon klang svakt fra rommet ved siden av. Vinteren var på vei ut. Generalene gikk til sine rom, med rang og ritualer fortsatt i ryggmargen – men med en ny stillhet i hendene.
År senere, når navn ble lagt sammen til historiebøker, var det ikke biffene som ble skrevet ned, ikke sandwichene, ikke brødet. Det var utviklingen av en metode: å gjøre menns mager varme for at hodene deres skulle åpne. Noen kalte det list. Andre kalte det klokskap. En offiser kalte det bare: «å være mer nysgjerrig enn sint.»
På den stasjonen der dampen en gang hang tung, ble et lite skilt heist tilbake til luft og sol. C.P. 1142 var aldri påpaperet for publikum. Men det fantes i minnene til de som krysset dets terskel: menn som ba om brød og fikk biffer og grillede smørbrød – og som, i den uventede menneskeligheten, ga fra seg mer enn de hadde tenkt.
Slutten.
Fortellingens kjerne: Noen ganger åpnes låste dører ikke med press, men med varme – et måltid, en sjakkbrikke, en lyttende stemme.
