Som nittiåring forkledde jeg meg – og fant sannheten
Jeg satt der med sandwichen foran meg, og Lewis’ ord brant seg inn i hjertet mitt. Han hadde ingen anelse om hvem jeg var, men han behandlet meg med en respekt jeg ikke hadde følt på lenge. Jeg visste at testen ikke var over. Jeg måtte se om hans godhet var ekte, eller bare et øyeblikks medlidenhet.
Den virkelige testen
Dagen etter kom jeg tilbake, fortsatt forkledd. Denne gangen lot jeg som om jeg var enda mer hjelpeløs. Jeg ba om å få sitte ned i pauserommet igjen. Kyle, avdelingslederen, ristet på hodet og sa: «Jeg sa du ikke hører hjemme her.» Men Lewis trådte frem, rolig men bestemt: «Han har like mye rett til å være her som oss.»
Jeg så hvordan kollegene hans lo, hvordan noen ristet på hodet. Men Lewis sto fast. Han ga meg en kopp kaffe, og da Kyle prøvde å stoppe ham, svarte han: «Hvis vi ikke kan vise medmenneskelighet, hva slags butikk driver vi da?» Ordene hans var en kniv som skar gjennom stillheten. Jeg visste da at han var den jeg hadde lett etter.
