Prosessen var en samtale med motstand. Når alt ville bli enkelt, valgte jeg ærlighet. Når alt ville bli vakkert,
valgte jeg sannhet. Jeg lot feilene få bli—de er spor av menneske.
Jeg vet at du vil se det som mangler. Jeg ber deg også se det som står: intensjonen, omsorgen, viljen til å prøve igjen.
Verket: Det jeg kan stå for
Dette er det jeg kan stå for i dag: en komposisjon som bærer spor av hånden min, en rytme som ikke er perfekt,
men som er min. Jeg har lagt inn alt jeg hadde råd til å miste—og alt jeg ikke hadde råd til å miste.
Hvis du finner skjønnhet, la den være en bro. Hvis du finner brudd, la det være en dør. Begge kan føre videre.
Dom: Et speil som kan lære
Dommen din vil forme meg, men den trenger ikke knuse. Si hva du ser, ikke hvem du tror jeg er.
Pek på det som kan bli sterkere, og la det som allerede bærer, få stå.
«Vi blir dømt ut fra det vi skaper—men vi blir helbredet av det vi fortsetter å skape.»
Epilog: Håp som metode
Jeg velger å tro at arbeid gjort med omsorg finner sin vei. At mildhet kan være kritikkens høyeste form.
At det finnes plass til å vokse uten å bli revet ned.
