Millionæren og husholderskens hemmelighet

Emiliano sto foran det lille huset, med maling som flasset av veggene og et vindu som var dekket av en gammel gardin. Han banket forsiktig på døren. Ingen svarte. Han banket igjen, denne gangen mer bestemt. Etter noen sekunder hørte han skritt og en svak stemme.

Døren åpnet seg, og der sto Julia. Hun bleknet da hun så ham. «Señor Arriaga?» Stemmen hennes var fylt av overraskelse og frykt. «Hva gjør du her?»

Emiliano smilte svakt. «Jeg ville se hvordan du har det.» Han så forbi henne, inn i huset. Det var mørkt, men han kunne skimte små skikkelser som beveget seg. Julia nølte, men trådte til side. «Kom inn.»

Inne var huset enkelt, nesten tomt. Men på gulvet, rundt et lite bord, satt tre barn. De så opp med store øyne, og Emiliano kjente hjertet stoppe et øyeblikk. Julia fulgte blikket hans. «Mine barn,» sa hun stille. «Jeg har aldri fortalt deg.»

Emiliano ble stående. «Barn?» Julia nikket. «Jeg måtte skjule dem. Jeg kunne ikke risikere å miste jobben. Etter at mannen min døde, hadde jeg ingen andre. Jeg jobbet dag og natt for å gi dem mat, klær, skolegang. Jeg ville ikke at du skulle tro jeg brukte deg.»

Emiliano kjente en bølge av skam. Han hadde sett henne som en ansatt, en del av huset, men aldri som en kvinne som bar en hel verden på skuldrene. Han gikk bort til barna, som så på ham med blanding av frykt og nysgjerrighet. «Hei,» sa han mykt. «Jeg heter Emiliano.»

Julia tørket en tåre. «Jeg beklager at jeg skjulte det.» Emiliano ristet på hodet. «Du har ingenting å beklage. Du har gjort mer enn jeg noen gang kunne forestille meg.»