Årene gikk. Ritas løfte vokste, ikke som et stort navn, men som små, presise handlinger: en bussbillett, en barnevakt, en middag, en jobb. Iago lærte at noen avgjørelser ikke måles i euro, men i kvelder der barn sovner mette.
En dag sto Mateo ved siden av ham på Gran Vía, høyere nå, med en rygg som bar mindre frykt. «Onkel,» sa han, «den dagen … hvorfor stoppet du?» Iago smilte. «Fordi du ba meg. Og fordi du sa ‘vær så snill’.»
Lærdom: Noen ganger er den viktigste avtalen vi inngår den med vår egen samvittighet—å stoppe, å lytte, og å handle når en stille stemme ber oss om det.
Slutten.
