Et mildt svar som fikk ham til å gråte
Neste morgen åpnet jeg skapet og tok ut esken der jeg oppbevarte mine mest personlige minner: bilder fra bryllupet vårt, små brev han hadde skrevet til meg i de første månedene av ekteskapet, og en liten dagbok der jeg hadde notert hver detalj fra svangerskapet. Jeg la alt på bordet og ventet på at han skulle våkne.
Da Raghav kom inn i stuen, fortsatt med tung pust etter alkoholen fra kvelden før, så han irritert på meg. «Hva er dette rotet?» spurte han. Jeg så rolig på ham og sa med mild stemme:
«Dette er minnene fra den tiden du sa at jeg var den vakreste kvinnen i verden. Den tiden du sa at du aldri ville la meg gråte. Jeg har født barnet ditt, og kroppen min bærer sporene av det. Hvis du synes jeg lukter vondt, så husk at det er lukten av livet vi skapte sammen.»
Ordene mine var ikke harde, ikke sinte. De var stille, men de traff ham som et speil. Han ble stående, øynene hans ble blanke, og plutselig satte han seg ned og begynte å gråte. «Tanvi… jeg har vært så blind,» hvisket han. «Jeg har latt frustrasjon og stolthet ødelegge det vi har.»
