En jente på gaten: «Begrav min søster»

Roberto løftet den lille kroppen opp i armene sine. Han kjente hvor lett hun var, som om livet allerede hadde forlatt henne. Den åtte år gamle jenta fulgte tett etter, med skitne føtter og tårer som rant nedover kinnene. Han beveget seg raskt ut av smuget, mot bilen sin som sto parkert ved hovedgaten.

«Hold ut,» mumlet han, både til seg selv og til barnet. Han la henne forsiktig i baksetet, og jenta satte seg ved siden av henne, klamrende til hånden hennes. Motoren brølte til liv, og Roberto kjørte som om hvert sekund var en kamp mot døden.

På sykehuset ventet allerede et team. De tok barnet fra armene hans og løp inn på akuttmottaket. Roberto ble stående igjen med den lille jenta som så på ham med øyne som bar både frykt og håp. «Hun skal klare det,» sa han, selv om han ikke visste om det var sant. «Jeg lover.»

Tiden gikk sakte. Minutter føltes som timer. Til slutt kom en lege ut, svett og alvorlig. «Hun lever,» sa han. «Hun var kritisk dehydrert og underernært, men vi fikk henne stabilisert. Hun trenger langvarig behandling, men hun har en sjanse.»

Den lille jenta brast i gråt, denne gangen av lettelse. Hun kastet seg i armene til Roberto. «Takk, herre. Jeg trodde jeg mistet henne.» Roberto holdt henne tett. Han kjente en varme han ikke hadde følt siden Clara døde. En følelse av mening.

Han kunne ha gått. Han kunne ha overlatt barna til sosialtjenesten. Men da han så jenta sitte ved søsterens seng, med en styrke som virket umulig for hennes alder, visste han at han ikke kunne forlate dem. «Fra nå av,» sa han stille, «skal dere ikke være alene.»

Roberto ordnet alt. Han betalte for behandlingen, fant dem et trygt sted å bo, og begynte prosessen med å adoptere dem. Avisene skrev om «millionæren som reddet gatebarna», men for Roberto var det ikke et spørsmål om image. Det var et spørsmål om liv. Om å fylle tomrommet Clara hadde etterlatt med handlinger som betydde noe.