Jeg vendte meg mot kapteinen. «Sett kursen,» sa jeg. «Ikke for denne familien, men for de som faktisk ønsker å være med.» Mannskapet nikket. Motorene brummet til liv. Familien sto igjen på kaia, sjokkerte og tause.
Lyall tok et skritt frem. «Marjorie…»
Jeg så på ham, blikket mitt klart. «Du valgte stillhet da jeg trengte din stemme. Nå velger jeg stillhet for deg.»
Yachten gled ut fra havnen. Vinden var frisk, havet åpent. For første gang på lenge følte jeg meg fri. Ikke som en gjest, ikke som en outsider, men som den som styrte kursen.
Lærdom: Ingen kan stryke ut ditt navn når du selv skriver historien. Respekt er ikke gitt – den er krevd.
PS: Hvis denne historien rørte deg, legg igjen en kommentar med landet du leser fra. Stemmer som velger verdighet over stillhet bygger liv som ikke kan tas fra dem.
Slutten.
