Keiza nikket stille. Hun tenkte på svigerfamilien som hadde ledd av henne, som hadde kastet nøklene som om de var en straff. Hun tenkte på Roberts varme stemme da han hadde forklart hemmeligheten. «Dette er for deg, Keiza. For at du aldri skal stå alene.»
Uker senere ble nyheten offentlig. Avisene skrev om «den svarte enken som arvet gull». Thornton-familien ble lamslått. Margaret og Thomas, som hadde hånet henne, ble sittende igjen med herskapshuset – men uten midler til å opprettholde det. Keiza, derimot, bygget skoler, sykehus og et fond for enker og barn i nød. Hun brukte rikdommen til å skape lys der det hadde vært mørke.
En dag sto hun foran Thornton-herskapshuset. Margaret kom ut, blek og sliten. «Hvordan … hvordan visste du?» Keiza smilte mildt. «Robert fortalte meg. Han visste hvem som kunne bære hemmeligheten med verdighet.» Hun la hånden på porten. «Dere lo av meg. Men dette huset av gull var aldri ment for dere.»
Hun snudde seg og gikk, med solen som glitret i håret hennes. Hun bar ikke bare rikdommen, men styrken til å reise seg over hån og forakt. Og i hjertet hennes visste hun at Roberts siste gave hadde forvandlet ydmykelsen til triumf.
Slutten.
