Cowboyen og den bundne kvinnen – Colorado 1886

Thomas Bequet sto stille mens myntene ble tatt imot. Den bundne kvinnen løftet hodet for første gang. Øynene hennes var mørke, men i dem lå en glød av verdighet som ingen lenker kunne kvele. Hun samlet barna til seg, og Thomas la frakken sin over skuldrene hennes. Ingen ord ble sagt. Ingen trengtes.

Folkemengden mumlet. Noen lo, andre spyttet. «En narr,» sa en. «Han kjøper skam.» Men Thomas brydde seg ikke. Han ledet kvinnen og barna bort fra blokken, gjennom snøen som begynte å falle tyngre. Hesten han hadde kommet for å kjøpe, ble glemt. Han hadde kjøpt noe annet – et ansvar, et liv, en sjanse.

De nådde hans enkle hytte ved elvebredden. Vinden pep gjennom sprekkene i veggene, men inne var det varmt fra ovnen. Kvinnen satte seg ved ilden, barna tett inntil henne. Thomas kokte suppe av det lille han hadde. Da han satte skålen foran henne, sa han lavt: «Du er fri her.»

Hun så på ham, som om hun ikke trodde ordene. «Jeg heter Elena,» sa hun til slutt. «Dette er Clara og lille Mateo.» Thomas nikket. «Jeg heter Thomas.» Det var første gang på mange år han hadde sagt navnet sitt høyt til en fremmed.

Dager ble til uker. Elena begynte å rydde i hytta, vaske klær, lage mat. Clara lo for første gang på lenge, og Mateo vokste sterkere. Thomas, som hadde levd i sorgens skygge, oppdaget at huset hans igjen hadde lyd – latter, gråt, stemmer som fylte stillheten. Hver kveld tente han lampen under Sarahs portrett, men nå sto Elena ved siden av ham. Hun la hånden på hans, og han forsto at sorg ikke måtte bety ensomhet.

Ryktene spredte seg i byen. «Bequet har tatt en slavekvinne inn i huset sitt.» Noen kom for å se, noen for å håne. Men da de så Clara leke i snøen og Elena stå rakrygget ved døren, ble ordene svakere. Thomas møtte blikkene deres uten frykt. «Hun er min familie,» sa han. «Hun er ikke til salgs.»

Vinteren ble hard. Snøstormer stengte veiene, og mat ble knapp. Thomas og Elena arbeidet side om side, hogde ved, hentet vann, delte brød. Når vinden ulte, sang Elena stille sanger fra sin barndom, og barna sovnet trygt. Thomas lyttet, og for første gang på mange år følte han fred.