Ukene som fulgte var vanskelige, men Emily begynte å smile igjen. Hun satt fortsatt på rad fire, ved vinduet, men nå vinket hun til John med et ekte smil. Hun visste at noen hadde sett henne, at noen hadde lyttet. John fortsatte å kjøre bussen, men han visste at hans jobb var mer enn å transportere barn. Han var blitt en vokter, en som kunne se det usynlige.
«Noen ganger er de minste lappene de største ropene om hjelp.»
