«Jeg ventet,» sa han.
De gikk inn i huset. Leirveggene holdt det kjølig. Lampen lyste. Gitaren hvilte. Portrettet av hans foreldre så ned, og krusifikset over peisen glitret svakt. Isabela la hånden på rammen. «Et hjem,» sa hun. «Ikke fordi veggene sier det. Fordi blikket gjør det.»
Diego nikket. «Bli,» sa han. «Ikke som en gjest. Som deg.»
Isabela smilte. «Som meg.»
Lærdom: Stormer river ikke bare ned—de avslører det som står. Noen ganger er det vi kaller ensomhet bare stillhet som venter på et svar.
PS: Hvis denne historien rørte deg, legg igjen en kommentar med landet du leser fra. Stemmer som velger nærvær over stolthet bygger hjem som tåler alle stormer.
Slutten.
